Skatt

Vi kan like eller mislike skatt. Det er irrelevant fordi frihet, demokrati og individets rettigheter er basert på moralske prinsipper som ikke kan settes til side på grunn av vilkårlige politiske vurderinger om skattens sosiale eller samfunnsmessige nytte.

Her kan du lese mine innlegg om skatt og hvordan skatteinnkreving plyndrer den produktive og skapende kapitalen i samfunnet, som uten statlig konfiskasjon kunne skapt en bedre og mer bærekraftig velferd for oss alle. Myten om at “skatt bygger velferd” er lett å tilbakevise dersom man har en logisk, empirisk tilnærming til påstanden. Har man ikke det, men “kjøper” argumentet om at “mer skatt betyr mer velferd”, ja da er den logiske konklusjonen at vi rett og slett burde skattlegge all inntekt med 100%, m.a.o. ulogisk økonomisk galskap. Da jobber vi ikke for staten 8-9 måneder i året, slik vi gjør under dagens skattesystem, men 100%, dvs. at vi alle er heltids statsansatte. Det er forhåpentligvis kun Heikki Holmås, Audun Lysbakken og deres likesinnede som besitter en slik økonomisk uforstand.

Det er viktig å huske på hvem som har fordeler av skatt? Først og fremst er det de som 100% av tiden lever av skatteinnkreving; byråkratene og politikerne, dvs. statsapparatet. De betaler ikke skatt overhode, fordi skatten de avkreves kommer fra skatt som allerede er innkrevet under tvang fra andre. Skatten de betaler er m.a.o. en “bokføringsfiksjon”. Er det noen grunn til å tro at disse menneskene er interessert i noen reel og grunnleggende diskusjon om hvordan skatten påvirker den skapende produktive kapitalen, som vil påvirke deres egen maktposisjon og stilling?

Andre som drar fordel av skatt er alle de som på den ene eller andre måten er netto skattemottakere; alle de som på den ene eller andre måten har sugerøret inn i statskassen, med ovennevnte byråkrater og politikeres medvirkning og velsignelse. Slik jeg dokumenterer i nedenestående artikler, dreier det seg om statlig sanksjonert plyndring.

Det kanskje viktigste å forstå med skatt, er hvordan og hvorfor det “brer om seg” og nærmest er umulig å gjøre noe med; inntil regnestykket ikke lenger går i hop; slik vi ser i store deler av den vestlige verden i dag. Svaret er dette:

Når en stat over tid har lykkes med å samle en stor nok gruppe mennesker til ukritisk støtte av (velferds)statens formål (byråkrater, politikere og netto skattemottakere), da kan staten trygt gå ut i fra at ignoranse og apati fra resten av befolkningen sørger for tilstrekkelig passiv støtte for å kunne redusere aktiv motstand mot denne styreformen til et minimum. Apatien er selvfølgelig godt hjulpet av at staten har et inndrivingsapparat, som med nådeløs presisjon og med “loven i hånd” opptrer som både lovgivende, utøvende og dømmende makt, ved å jakte ned og fengsle de som ennå ikke er apatiske til plyndringen.   

Les min utfordring til Jonas Gahr-Støre, Jens Stoltenberg, Heikki Holmås m.fl. om skatt her : Roten til alt ondt

Les mer om dette i mine artikler, nedenfor:

Innlegg 1 og 2 er kopi av en artikkel publisert i Dagens Næringlsiv i juli 2012.

Innlegget “Skatt vs menneskerettigheter” ble publisert i Dagens Næringsliv i oktober 2012.

DN Innlegg Skatt 1

DN Innlegg Skatt 2

DN Skatt vs menneskerettighet

Les også: Email til Økokrim og Skattekrim

Skattekrim RazziaSkattekrimsjefen Prototype på formyndermenneske?

(Faksimile Dagbladet)                                                Skattekrimsjef Jan-Egil Kristiansen (Faksimile Dagbladet)

Politiet på skattejakt med pressen invitert og på slep. Hva med personvernet Skattekrimsjef Jan-Egil Kristiansen?

Email til Økokrimsjef Trond Eirik Schea og Skattekrimsjef Jan-Egil Kristiansen:

———- Forwarded message ———-
From: Hans Eirik Olav <heolav@gmail.com>
Date: 2013/4/22
Subject: Hvem svindler hvem?
To: “trond.eirik.schea@politiet.no” <trond.eirik.schea@politiet.no>, jan.egil.kristiansen@skatteetaten.no, jan-egil.kristiansen@skatteetaten.no, line.dugstad@dn.no, debatt@dn.no

Hei Trond Eirik og Jan-Egil

Jeg er usikker på om jeg har korrekt email adresse til Jan-Egil, men det har kanskje enten du, Trond Eirik eller DN? I så fall ber jeg vennligst om at dere sender emailen videre for meg.

Jeg viser til artikkel i DN sist fredag.

Vedlagt følger mine to innlegg i DN fra 2012, “Det store selvbedraget” og “Menneskerettigheter og skatt”

Jeg har tidligere utfordret både Økokrim og skattekrimsjefen (for en tittel) til en offentlig debatt om både lovligheten av skatt og hvordan den plyndrer den produktive og skapende kapitalen. Jeg har ikke greid å få dere i tale. Jeg utfordrer dere med dette igjen.

For å gjøre det enkelt for dere å besvare mine anførsler og påstander, gir jeg dere samme spørsmålene som jeg nylig stilte til bl.a. Heikki Holmås, en person som antakelig mener at vi burde ha 100% skatt for å løse alle våre problemer med “velferdsstaten”.

1. Er det umulig å få en fordomsfri og prinsipiell debatt om hvordan skatt påvirker den produktive kapitalen i samfunnet og derigjennom ødelegger den velferden vi alle er interessert i å beholde?

2. Er vi for alltid dømt til å måtte høre de samme fordomsfulle og udemokratiske påstandene om at de som unngår skatt egentlig driver med tyveri fra felleskapet?

3. Jeg har spurt dere før og jeg spør igjen: Hva er den prinsipielle forskjellen på hustyven som rundstjeler huset ditt under påskudd at han vil bruke tyvgodset til gode formål, og staten som inndriver skatt under tvang med trussel om fengselstraff?

4. Er dere av den oppfatning at staten har en implisitt og stilltiende aksept fra innbyggerne om at de skal skattelegges av staten, eller er dette en uholdbar og ulovlig forutsetning? Filosofen David Hume sammenliknet dette med en person som blir tatt om bord i et skip mot sin vilje og får beskjed om at kan velge mellom å adlyde kapteinen eller hoppe over bord. Siden skatter er obligatoriske og innkreves ved tvang faller de inn i samme kategori. At samtykke fra en majoritet av befolkningen skal være bindende for mindretallet er også grunnleggende udemokratisk.

Er dere enig? Hvis ikke, vennligst begrunn hvorfor?

5. Dersom vi “må ha” skatt, hvordan etablerer vi en rettferdig skattemodel? Skal Heikki Holmås’ rettferdighetssyn gjelde, eller skal mitt rettferdighetssyn gjelde? Er det mulig med en fellesnevner for begrepet “rettferdig”?

6. Kanskje vi bare skulle la “rettferdighet” være i samsvar med menneskerettighetene? Hva synes dere om det?

Jeg ser frem til deres svar.

Ha en god dag.

Hans E.

+ + + + +

For en fordypning i tema skatt, les: Eiendomsretten i et skatterettslig perspektiv

Les også mangeårig skatteadvokat Ernst Ravnaas artikkel, under, som tar for seg en undersøkelse foretatt av professor Zimmer, som også viser at skattesaker er ren bingo når de behandles i domstolen, samt at saksøkte/siktede i mange tilfeller må gå fra hjem, jobb og familie, før endelig dom foreligger. Det viser at loven gir staten en særstilling som gjør det mulig å opptre ut i fra “skyldpresumsjon”, dvs. at du er skyldig inntil det motsatte er bevist. Liv blir ødelagt uten tilstrekkelig rettsikkerhetsgaranti, mens saksøkte/siktede må søke erstatning for et ødelagt liv mange år etter at staten har forgrepet seg, dersom den tunge og økonomisk krevende prosessen med å renvaskes fører frem i en høyere rettsinstans. Loven snus på hodet slik at staten kan forgripe seg på enkeltindividet. Klikk på lenken “mangelfull rettsikkerhet i skattesaker” eller “scroll” nedover i artikkelen.

Mangelfull rettssikkerhet i skattesaker

Ingen kommentarer Skrevet av admin den November 28, 2012Share

Forrige lørdag gjenga min kollega Einar Bakko (Finansavisen) resultatene fra en upretensiøs undersøkelse gjort av professor Zimmer knyttet til høyesterettsdommer i skattesaker. Undersøkelsen viser at det tilsynelatende er store forskjeller mellom dommernes tilbøyelighet til å gi skattyterne medhold:

” Basert på tallene i undersøkelsen vil skattyter med det mest skattytervennlige teamet ha omkring 53 prosent sjanse for å bli frikjent, mens den som får det mest myndighetsvennlige teamet har omkring 20 prosent sjanse for å bli frikjent.”

Slike undersøkelser inneholder selvfølgelig statistiske svakheter, men tallene viser likevel det vi vet: Domstolsresultatet er ikke upåvirket av hvilke dommere som dømmer. Heller ikke i Høyesterett. Ved de lavere domstoler gjelder dette i enda større grad. Men svakhetene ved rettssikkerheten starter før det har blitt noen rettssak:

I Norge er klageordningen i skattesaker en forlenget arm av skattetaten, ved at saksforberedelsen forestås av ligningskontoret. I tillegg er det slik at medlemmene i nemndene i gjennomsnitt kun får kr 550 (!) for hver klagesak, uavhengig av sakens kompleksitet og omfang. Det er ikke vanskelig å tenke seg kvaliteten på den realitetsbehandling som finner sted i klageinstansen når man arbeider under slike rammebetingelser. Klageordningen fungerer ikke!

Men så har man jo mulighet til å ta saken inn for domstolen hvis man ikke er fornøyd med klagenemndas avgjørelse. Det gir imidlertid ingen garanti for rettssikkerhet. Ovennevnte undersøkelse i høyesterettssaker indikerer det. Og går man til de lavere domstoler er situasjonen verre. Faktum er at det kan gå mange år mellom hver gang en dommer i for eksempel tingretten har en skattesak. Kompetansen vil være deretter. Som professor Zimmer uttalte for et drøyt år siden:

“Vi kan derfor få en klagebehandling hvor skattekontoret har spilt hovedrollen og hvor dommeren ikke kan skatterett.”

Tidligere ligningssjef i Oslo, Inger-Berit Andersen, har uttalt at tiden er moden for å vurdere om man bør opprette en egen skattedomstol:

“Mange av dommerne i tingrett og lagmannsrett har hatt meget liten befatning med skatt. De kan ofte bare ha hatt noen få skattesaker hver, og dermed har de en meget begrenset erfaringsbakgrunn. I tillegg er det ofte et omfattende og komplisert faktum i skattesakene, som det kan være vanskelig å ta der og da.”

Og så ser vi altså av statistikken referert til innledningsvis: selv resultatet i Høyesterett kan være avhengig av hvilke dommere man får.

De særskilte utfordringer knyttet til skattesaker har man i de fleste land tatt konsekvensen av, ved å ha valgt løsninger med uavhengig klageinstans, noe tilsvarende Trygderetten og/eller egne skattedomstoler, med dommere som har spisskompetanse innen skatterett. Skattesystemet i Norge er ikke mindre komplisert enn i andre land, og det skulle derfor heller ikke være grunn for å tro at vi ikke trenger slike særskilte klageinstanser/skattedomstoler. Vi behøver ikke gå lenger enn til vår nabo Sverige for å lære.

Zimmers undersøkelse referert til over viser at skattyter vinner ca 40%  av de sakene som kommer inn for Høyesterett, og i de sakene har man altså i 5, 6, 7 år vært belastet med, i tillegg til arbeid med selve saken, skattebetalinger, tilleggsskattebetalinger og renter til staten. En så høy prosentsats indikerer at skattytere i for stor grad blir brukt i forsøk på å flytte rettslige grenser. Hvor mange saker skattyter vinner i tingrett og lagmannsrett har vi ikke oversikt over, men det er mange. Og hvor mange saker skattyter burde ha vunnet, men ikke har økonomiske ressurser og/eller mangler overskudd til å slåss for, vet vi heller ikke noe om. Som Zimmer uttaler:

“Tilleggsskatt er straff, og vårt system innebærer faktisk at straffen fullbyrdes før straffen er rettskraftig fastsatt.”

Norge er blant de land som er strengest med å innkreve ilignet skatt før det foreligger noen rettskraftig avgjørelse. Skattyter kan bli ilignet skatt, tilleggsskatt og renter på basis av endret ligning, kanskje knyttet til ligning i mange år. I sum kan regningen bli noe langt mer enn det skattyteren kan håndtere uten å gjøre drastiske tiltak. Etter å ha praktisert skatterett i tre tiår er det ikke vanskelig å dokumentere eksempel på eksempel, hvor skattytere har måtte selge hus, selskap, gått konkurs mv, og så har vunnet frem etter mange års kamp. Han/hun vil riktignok få de feilaktig innkrevde pengene tilbake (med en lavere rente enn den staten selv krever for egne krav!), men mange år og en privatøkonomi kan være ødelagt på veien.

Saker som ender i rettssystemet er ofte av noe omfang. Skattyteren er gjerne også en kjent person, slik at saken klistres ut på førstesider i media. Konsekvensene i arbeidsmarkedet kan bli store, og stempelet som skattesnyter kan bli hengende ved skattyteren i mange år, og komme som en betydelig tilleggsstraff. Hvis skattyter vinner i Høyesterett er interessen til media ofte liten, og reparerer ikke den omdømmemessige skade som har skjedd.

Hva har ovenstående med en rettsstat å gjøre? Hva begrunner et system hvor et av verdens rikeste land, med en statskasse som svulmer av penger, ikke gir skattyterne god nok rettssikkerhet og i tillegg krever forskuddsbetaling av skatt og bot (tilleggsskatt) som man ikke vet om man vil bli idømt, og blir man dømt er sjansen absolutt til stede for at dommen er feil?

Hva er det som gjør at våre politikere er så tilbakeholdne med å gi norske borgere en fair rettssikkerhet på dette området? Man kan ikke utforme noe system uten svakheter, men systemet kan forbedres kraftig i forhold til det vi har i dag.

Svakhetene ved sakshåndteringen i skattesaker har nylig vært presentert for Stortinget, og det er varslet at endringer skal komme. Så langt har vi imidlertid bare sett noen marginale endringsforslag fra regjeringen, som blant annet vil innebære økt innsynsrett for skatteetaten.

Det burde være enkelt for de partier som er opptatt av rettssikkerhet og enkeltmennesker å sikre en fundamental revisjon av systemet. Og det fort. Det holder ikke med flikking. Det er god anledning til å flagge dette nå – inn mot Stortingsvalget neste høst.

AV: Ernst Ravnaas

Advertisements