Økonomi

På denne siden vil du finne mine innlegg om økonomi, bl.a. innlegg og brev jeg har skrevet om Eurokrisen til blant annet Professor Joseph Stiglitz ved Columbia University, nobelpris-vinner i Økonomi, og professor Summers ved Harvard, bl.a. tidligere rådgiver til president Clinton. Som forventet av “ihugga” Keynsianere, svarer de ikke, fordi de baserer sin økonomiske politikk, ja nettopp på politikk, ikke på økonomisk empiri of fakta.

Du kan også lese noen av mine innlegg om Eurokrisen og økonomiske problemstillinger, blant annet “avdemokratiseringen av Europa”

Du kan enten klikke på linken du ønsker å lese, eller “scrolle” nedover.

Den forhatte kapitalismen

Avdemokratiseringen av Europa

Summers Solution – Letter to professor Lawrence Summers, Harvard University, and former advisor to the Clinton administration.

Stiglitz on Monday – Letter professor Joseph Stiglitz, Columbia University and Nobel Laurete

 

DEN FORHATTE KAPITALISMEN

I 1936 utga John Maynard Keynes sitt epos «The General Theory of Employment, Interest and Money. Inflasjon skyldes i følge «keynsianerne» for høyt forbruk hos befolkningen, d.v.s. forbrukeren. Keynes medisin er at Staten må tvinge forbrukeren til å bruke mindre penger, typisk gjennom økte skatter. I økonomiske nedgangstider mener keynesianerne at det brukes for lite penger. Medisinen er økt statlig forbruk, gjennom lånefinansierte underskudd ved hjelp av seddelpressen. Hensikten er å skape økt økonomisk aktivitet og arbeidsplasser.

Når det går galt med økonomien, er det alltid kapitalismen som får skylden. Kapitalismen blir feilaktig forbundet med grådige kapitalister, som nærmest «trår over lik» for å tjene en ekstra krone. Kapitalismen er «roten til alt ondt». Derfor må kapitalismen holdes i sjakk gjennom stadig flere påbud og lovforbud. Dette synspunktet beror på en kollektiv misforståelse.

Kapitalisme er, i all sin enkelhet, et prisfastsettelsessystem hele befolkningen nyter godt av. Den «forhatte» kapitalismen sørger for at et samfunns begrensede ressurser automatisk finner frem til de produktene eller velferdsgodene menneskene i samfunnet til enhver tid etterspør. Det er når Staten og politikerne legger seg opp i denne naturlige prosessen, bl.a. gjennom utstrakt skattelegging og «omfordeling» av den produktive kapitalen (en begrenset ressurs) at «ting går galt».

Problemet oppstår fordi vi ikke evner å skille mellom «that which is seen»; symptomene, og «that which is not seen»; selv årsaken. Det som ikke uten videre fanges opp eller forstås, er sentralbankenes intervensjon i markedet. Den kjente amerikanske økonomen, Murray Rothbard, en «disippel» av økonomene Ludvig von Mises og Fredrik Hayek (nobelprisvinner 1974) uttrykkte det slik: «…banks would never be able to expand credit in concert were it not for the intervention and encouragement of government.”    

Effekten av sentralbankers og politikernes manipulasjon av pengemengden gjennom seddeltrykking, såkalt «quantitative easing» eller «creditism» kan kort oppsummeres slik:

  1. Den totale pengemengden øker, dvs. inflasjon
  2. Prisen på penger, dvs. renten, settes kunstig lav i et manipulert prisfastsettelsessystem
  3. «Billige penger» finner veien til ulønnsomme virksomheter/prosjekter
  4. Investeringer i ulønnsomme virksomheter fører til midlertidig lavere arbeidsledighet
  5. Flere midlertidige (oppkonstruerte) arbeidsplasser fører til press på lønnsnivået
  6. Høyere lønnsnivå fører (i en viss grad) til midlertidig og kortsiktig økt privat forbruk
  7. Når lønninger igjen stabiliseres (i.f.t. prisnivå), faller privat forbruk tilbake til tidligere nivå.
  8. Når forbruket faller, feiler ulønnsomme virksomheter/prosjekter, i.e. avvikles
  9. Arbeidsledigheten og gjeldsbyrden øker betydelig, mens betjeningsevnen synker tilsvarende.

Dette er beskrivelsen av det «boom and bust» scenariet (såkalte økonomiske bobler) som vi har erfart en rekke ganger tidligere, hvor politikerne i skjønn forening med sentralbankene manipulerer økonomien gjennom seddelpressen og banksystemet. Bankene som «ikke er med på leken» overlever ikke. På midten/slutten av 1940 tallet ga 1 ny USD en effekt på USD 4 i BNP. I dag gir 1 ny USD en effekt på 8 cent i BNP, m.a.o. en negativ avkastning på 92 prosent. Pga negativ vekst i mange europeiske land er avkastning på nytrykte/investerte Euros antakelig ennå verre enn i USA. Seddeltrykking og gjeldsoppbygging har nådd metningspunktet. Medisinen virker ikke, og har i realiteten aldri gjort det.

Årsaken til den økonomiske krisen og massearbeidsledigheten i Europa skyldes ikke bankenes uansvarlighet eller «grådige og uregjerlige» kapitalister. Årsaken skyldes sentralbankers intervensjon i markedet, muliggjort av politikere uten forståelse for et fungerende prisfastsettelsessystem i et fritt marked. Dersom banker fikk anledning til å operere fritt, innenfor et kapitalistisk system, ville en banks ekspansive kredittgivning umiddelbart føre til en opphopning av gjeld hos konkurrerende banker, hvilket ville føre til krav om nedbetaling av gjelden fra de konkurrerende bankene. Denne selvjustisen, om den hadde fått lov til å virke, ville effektivt og til en hver tid «luke ut» banker med «for stor risikovillighet».

På denne måten ville bankene selv, uten inngripen fra Staten/sentralbanken, sørge for stabilitet i kreditt- og pengemarkedet. Dette er den «forhatte» kapitalismen i praksis; et prisfastsettelsessystem som automatisk tar vare på sitt folks velferd ved å dirigere begrensede ressurser dit folket (du og jeg) til en hver tid etterspør disse ressursene, uten forstyrrende og ødeleggende innblanding fra Staten.

20.03.2013-heo

 

AVDEMOKRATISERINGEN  AV EUROPA

“Banks would never be able to expand credit in concert were it not for the intervention and encouragement of government” –  Murray Rothbard, Economic depressions, 1963

I 1993 ble Rothbard spurt hva han mente om tanken om en Europeisk Monetær Union (EMU)? Rothbard svarte at EMU var en god men fryktelig naiv ide fordi politikere alltid vil la seg friste til å bruke penger de egentlig ikke har på alle mulige «gode formål». Det vil føre til en altfor ekspansiv finanspolitikk, som igjen fører til store underskudd og gjeld i alle EMU land. I stedet for å ta konsekvensene av en slik utvikling ved å avvikle EMU, derigjennom synliggjøre og ansvarliggjøre «sitt feilslåtte prosjekt», mente Rothbard at politikerne ville sette sin prestisje inn på å redde EMU «koste hva det koste ville». Rothbard forutså et håpløst økonomisk uføre hvor politikerne ville benytte situasjonen til å «skylde på det frie markedet», og dermed kreve ennå mer regulering og overnasjonal (politisk) styring, mest sannsynlig  gjennom et forslag om en bankunion. Rothbard advarte mot det han kalte avdemokratisering og umyndiggjøring av det europeiske folk og avvikling av selvstendige, frie nasjoner, og minnet om at en slik situasjon igjen kunne føre til krig i Europa. Det er snart 20 år siden Rothbard uttalte seg om EMU.  Med forslaget fra Brussel om en overnasjonal bankunion virker Rothbards spådom om Europa skremmende sannsynlig.

I 1923 opplevde Tyskland hva det vil si å leve med hyperinflasjon. Riksmarken ble ødelagt av sentralbanken og det tyske folk ble utsatt for enorme lidelser. EMU står i dag foran den samme skjebnen som Tyskland i 1923, etter hvert som land etter land i EMU må be om krisehjelp fra den europeiske sentralbanken (ECB). Dessverre er oppskriften den samme som for Weimar republikken i 1923; ECB sjef Draghi lover at ECB vil trykke penger inntil «situasjonen er under kontroll». Uhemmet pengetrykking i regi av ECB kan imidlertid vise seg å «å bære sten til byrden»  for et EMU som er begravet i gjeld det er umulig å betjene. Når økonomien i land etter land krymper, samtidig som gjelden øker og pengene blir mindre verdt gjennom «seddelpressen», kjøper EMU seg litt ekstra tid, med den følge at det endelige oppgjøret med en uforsvarlig økonomisk politikk blir forsterket. Nok en gang vil det være folket som betaler prisen for politikernes vanstyre, først gjennom massearbeidsløshet og økonomisk depresjon, deretter gjennom økte skatter og inflasjon, som en konsekvens av et sentralstyrt og stadig mer avdemokratisert Europa.

Det er viktig å huske at Staten finansierer seg selv på to måter; skatter og låneopptak. Skatter innhentes ved å «plyndre» den produktive kapitalen i samfunnet, mens statlige låneopptak nedbetales ved å skape inflasjon som rammer din og min kjøpekraft. Dermed er inflasjon ikke noe annet enn en skjult skatt eller rettere sagt en konfiskasjonsmekanisme, kanskje ikke like ille som statens manglende inndekning av fremtidens pensjonsytelser; et statlig «Ponzi scheme» som ville fått selv Madoff til å rødme. Dessverre vil folket altfor sent oppdage hvilket «narrespill» deres folkevalgte har holdt på med; når inflasjonen «spiser opp» kjøpekraften, og innstramminger i pensjonen den enkelte pensjonist trodde var sikret gjennom et langt yrkesliv viser seg å være et luftslott.

Enn så lenge er det Tyskland som sitter med nøkkelen til en løsning for Europa, som uansett vil bli smertefull. Tyskland må gi EMU dødsstøtet for det mislykkede prosjektet det har vist seg å være ved å gå tilbake til D-mark. Det vil være «hjelp til selvhjelp» for resten av EMU landene og Europa. En exit av Tyskland vil forhåpentligvis bremse den uansvarlige pengetrykkingen, aller helst føre til en avvikling av EMU/ECB, og forhåpentligvis føre til at vi kan ansvarliggjøre og kvitte oss med de politikerne og sosialistiske plan-økonomene som har fått oss inn i sentraliserings- og reguleringshelvete. Politikerne i Brussel må vingeklippes. Dette gjelder like mye for Norge, hvor sosialistisk planøkonomi over mange tiår har ført til en omfattende systemkrise; et gjennomregulert samfunn styrt av en allmektig stat og et byråkrati ute av kontroll med enorm offentlig sløsing. Enkelt sagt, må vi sette «tæring etter næring», samt stimulere til mer sparing og mindre forbruk for å gjenoppbygge den produktive og skapende kapitalen. Samtidig må statlig inngripen i våre liv reduseres dramatisk for å gjenskape frihet og demokrati for enkeltmennesket, derigjennom inspirere til entreprenørskap og innovasjon for å bygge et levedyktig Europa.

Heo – november 2012

+ + + + +

LETTER TO PROFESSOR SUMMERS

 

Dear Mr. Summers,

I have just read your thoughts on the present economic crisis in today’s Aftenposten. You are correct in many respects, as to how the crisis in Cyprus should be dealt with.

As with all Keynesians, however, your views on the business cycle, it’s booms and busts, borders on simplicity, even naiveté, itself. Bluntly put, the Keynesian view of the business cycle is no more than an incoherent rambling about how governments, through artificial stimulus, like printing money out of thin air, can save the world. At no point is the Keynesian theory of the business cycle close to anything that could be considered a rational economic thought. Apparently, and shortly before his death, Keynes himself admitted as much to Nobel laureate Fredrik Hayek. Truth is that everyone having read the Keynesian view of the business cycle is potentially dumber for having done so.

At the same time that you prescribe more stimulus to the economy, among others by fueling the US and European economies with even further billions of addictive government bonds, every dollar printed in the USA adds another 8 cents of value to the US GDP, i.e. a 92% negative return on invested capital. In other words, 92 cents out of every new dollar goes to mal-investments that are doomed to fail, leading to worse deficits, even weaker currencies, and, as we now experience in most of Europe, mass unemployment. In Europe, where many countries experience negative growth, the return is probably even worse. Your call for even greater stimulus by issuing dollar and Euro confetti, at ever decreasing returns to the economy is mindboggling.

What other businesses besides the US and European governments would be allowed by its owners, the electorate, to continue such a monstrous loss generating spectacle?  After 30-40 years of debt injected growth, sanctioned by governments, and carried out by central banks through the fractional reserve lending system, the situation is equally bad for both Europe and the USA. Keynesians simply refuse to do the math, or they choose to ignore it. What Keynesians call a cure is in fact a plague.

The Scandinavian welfare system is often cited by Keynesians, such as yourself, for being an economic success, in spite of its yearly “efficiency loss” of between 1- 1.5 measured in GDP. In Norway, where I live, we have a permanent 4-5% yearly deficit, in spite of our oil riches making us “the wealthiest country in the world”. Wealthy for whom one might ask? For Norwegians, where 3 out of 5 people is on some kind of welfare program, and one third of the labor force works for the government, essentially pushing paper back and forth to each other? Or for the Norwegian government, which represents little else than Bastiats great fiction through which we all happily plunder one another?  Norway, without its oil resembles Greece. Truth is, that the economic system you advocate, increasingly resembles a giant Ponzi scheme, made possible by governments who have no will or desire to adhere to rational economic laws the rest of us have to abide by in our daily lives. The populace is left paying the bill, either through yet more tax hikes, or through inflation, the most hideous of all taxes, as Keynes himself admitted.

In 1993, your fellow American economist, Murray Rothbard, a brilliant intellectual scholar, was asked what he thought about the idea of a European Monetary Union (EMU). He replied that the EMU was a noble but very naïve proposition that would lead to excess spending by the politicians. The temptation to spend money that is not your own on welfare programs and special interest groups is simply too great for any politician to resist, especially those who seek the admiration of his/her constituency in order to get reelected. This excess spending would, in turn, lead to huge deficits, which in turn would lead to even greater strain on the “money printing machinery”, which in turn would lead to spiraling national and private debt and the continuation of even more mal-investments. Rothbard went on to say that when bad went to worse, and then to hopeless, as it is in many parts of Europe right now, the politicians would blame everything on the capitalist, laissez fair system, calling for even more government regulations, and yes, precisely as Mr. Stiglitz prescribes, call for the establishment of a European Bank Union, and in all probability “get away with it”. Rothbard warned that this kind of scenario had, and could, once again, destabilize all of Europe politically, lead to disruptive and undemocratic governments, worst case to war. How would you describe recent events in e.g. Greece, Spain, and Portugal in this context? Who will get the blame when French President Hollandes socialist policies of more regulations and more taxes push France’s extraordinary low productivity rates even lower, and the French economy beyond the point of no return? And, what will be the chosen remedy? Another addictive dose of “Eurobonds” yielding ever increasing negative returns for the economy?

Six years prior to the foundation of the EMU and the Euro currency, and 18 years after Rothbards death, his predictions are, scary as they undoubtedly sound, “right on the money”. Murray Rothbard never got the Nobel price he deserved. Neither did Ludvig von Mises, probably the greatest contributor to a rational theory of the business cycle.  Instead, the Nobel Committee has given it to economists such as Joseph Stiglitz and Paul Krugman. Unlike Rothbard, Stiglitz, Krugman and yourself have had the luxury of witnessing the “Eurotitanic” these past 14 or so years on its way towards the inevitable “iceberg”, yet you have failed to see what Rothbard predicted in an improvised Q+A session 6 years prior to the inception of the EMU. Be that as it may, the time has come to flush the Keynesian theory of the business cycle out the toilet, into oblivion, where it rightfully belongs.

Beppe Grillo, The leader of the 5 Star Movement political party in Italy, may be a comedian by occupation, but he understands perfectly well the sentiment of a growing number of disgruntled voters all across Europe, who are sick and tired of the “fat cats in Brussel” who, and for the sake of political prestige, continue to inflict even more human suffering on their citizens by insisting on keeping the EMU and a centralized, oppressive, and incompetent governance of the European people alive.

21st March 2013

heo

Quick Fix Stiglitz

Dear Mr. Stiglitz,

I have just read your article “Insight from Italy” published in Dagens Næringliv, Norways largest trade journal, on 11th March 2013.

As with all Keynesians, your views on the business cycle, it’s booms and busts, borders on simplicity, even naiveté, itself. Bluntly put, the Keynesian view of the business cycle is no more than an incoherent rambling about how governments, through artificial stimulus, like printing money out of thin air, can save the world. At no point is the Keynesian theory of the business cycle close to anything that could be considered a rational economic thought. Apparently, and shortly before his death, Keynes himself admitted as much to Nobel laureate Fredrik Hayek. Truth is that everyone having read the Keynesian view of the business cycle is potentially dumber for having done so.

At the same time that you prescribe more stimulus to the economy, among others by fueling the US and European economies with even further billions of addictive government bonds, “Eurobonds” as you call them in your article, every dollar printed in the USA adds another 8 cents of value to the US GDP, i.e. a 92% negative return on invested capital. In other words, 92 cents out of every new dollar goes to mal-investments that are doomed to fail, leading to worse deficits, even weaker currencies, and, as we now experience in most of Europe, mass unemployment.

What other businesses besides the US and European governments would be allowed by its owners, the electorate, to continue such a monstrous loss generating spectacle?  After 30-40 years of debt injected growth, sanctioned by governments, and carried out by central banks through the fractional banking system, the situation is equally bad for both Europe and the USA. Keynesians simply refuse to do the math, or they choose to ignore it. What Keynesians call a cure is in fact a plague.

The Scandinavian welfare system is often cited by Keynesians, such as yourself, for being an economic success, in spite of its yearly “efficiency loss” of between 1- 1.5 measured in GDP. In Norway, where I live, we have a permanent 4-5% yearly deficit, in spite of our oil riches making us “the wealthiest country in the world”. Wealthy for whom one might ask? For Norwegians, where 3 out of 5 people is on some kind of welfare program, and one third of the labor force works for the government, essentially pushing paper back and forth to each other? Or for the Norwegian government, which represents little else than Bastiats great fiction through which we all happily plunder one another?  Norway, without its oil resembles Greece. Truth is, that the economic system you advocate, increasingly resembles a giant Ponzi scheme, made possible by governments who have no will or desire to adhere to rational economic laws the rest of us have to abide by in our daily lives. The populace is left paying the bill, either through yet more tax hikes, or through inflation, the most hideous of all taxes, as Keynes himself admitted.

In 1993, your fellow American economist, Murray Rothbard, a brilliant intellectual scholar, was asked what he thought about the idea of a European Monetary Union (EMU). He replied that the EMU was a noble but very naïve proposition that would lead to excess spending by the politicians. The temptation to spend money that is not your own on welfare programs and special interest groups is simply too great for any politician to resist, especially those who seek the admiration of his/her constituency in order to get reelected. This excess spending would, in turn, lead to huge deficits, which in turn would lead to even greater strain on the “money printing machinery”, which in turn would lead to spiraling national and private debt and the continuation of even more mal-investments. Rothbard went on to say that when bad went to worse, and then to hopeless, as it is in many parts of Europe right now, the politicians would blame everything on the capitalist, laissez fair system, calling for even more government regulations, and yes, precisely as you prescribe in your article, call for the establishment of a European Bank Union, and in all probability “get away with it”. Rothbard warned that this kind of scenario had, and could, once again, destabilize all of Europe politically, lead to disruptive and undemocratic governments, worst case to war. How would you describe recent events in e.g. Greece, Spain, and Portugal in this context? Who will get the blame when French President Hollandes socialist policies of more regulations and more taxes push France’s extraordinary low productivity rates even lower, and the French economy beyond the point of no return? And, what will be the chosen remedy? Another addictive dose of “Eurobonds” yielding ever increasing negative returns for the economy?

Six years prior to the foundation of the EMU and the Euro currency, and 18 years after Rothbards death, his predictions are, scary as they undoubtedly sound, “right on the money”. Murray Rothbard never got the Nobel price he deserved. Neither did Ludvig von Mises, probably the greatest contributor to a rational theory of the business cycle.  Instead, the Nobel Committee has given it to economists such as yourself and Paul Krugman. Unlike Rothbard, you and Krugman have had the luxury of witnessing the “Eurotitanic” these past 14 or so years on its way towards the inevitable “iceberg”, yet you have failed to see what Rothbard predicted in an improvised Q+A session 6 years prior to the inception of the EMU. Be that as it may, the time has come to flush the Keynesian theory of the business cycle out the toilet, into oblivion, where it rightfully belongs.

Beppe Grillo, The leader of the 5 Star Movement political party in Italy, may be a comedian by occupation, but he understands perfectly well the sentiment of a growing number of disgruntled voters all across Europe, who are sick and tired of the “fat cats in Brussel” who, and for the sake of political prestige, continue to inflict even more human suffering on their citizens by insisting on keeping the EMU and a centralized, oppressive, and incompetent governance of the European people alive.

13 March 2013

heo

Advertisements