Loven

Det gjelder å dra en skarp grense mellom statens og individets sfære, temme og binde makten, skape en kjerne av indre ukrenkelighet for individet, avsondret fra all vilkårlighet fra statsmakten  –  Montesquieu

Les mitt brev inklusive notat til FNs menneskerettsutvalg om uholdbare tilstander i Norges Høyesterett, under.

Letter to UN on human rights

Memo to UN – English Version: Democracy and rule of Law

Memo to UN – Norwegian Version: Dommerforsikring og rettsikkerhet

Hvor kommer lov fra og hvordan sørger vi for at loven og hvordan den praktiseres forblir objektiv og nøytral slik at f.eks statsmakt og politisk innflytelse ikke perverterer loven, derigjennom begrenser individuell frihet og hedvunne menneskerettigheter. Har vi klart dette i Norge? Er skatt lovlig og hvilken innvirkning har skattlegging på den skapende produktive kapitalen i samfunnet? Finnes det noen rettferdig eller nøytral skatt? Les mine (noe lengre) utredninger om dette, under:

Rights of Englishmen Clean version

Eiendomsretten i et skatterettslig perspektiv

Du kan også lese noen kortere innlegg om dette tema, enten ved å klikke på lenken, under, eller “scrolle” nedover på siden.

EMD festedom kronikk-2

Eiendomsrettens ukrenkelighet

Den Europeiske Menneskerettsdomstol (EMD) gjorde det eneste riktige når den stadfestet at Tomtefestelovens § 33 krenker den private eiendomsrett. Grethe Gjertsen, indignert tomtefester og nestleder i Tomtefesterforbundet «frykter at grunneierne vil få adgang til å kreve markedspris for tomteleien ved fornyelse av kontrakt». Det Gjertsen egentlig sier er at en spesiell gruppe i samfunnet, i dette tilfelle leietakerne, har en særskilt rett til å «plyndre annen manns eiendom». Det er en skremmende oppfatning, men ikke uvanlig i et land hvor sosialistisk ideologi og den» kollektive rett» i altfor lang tid har fått lov til å plyndre individet i strid med menneskerettighetene. Dommen fra Strasbourg er en solid korreks til våre folkevalgte (med unntak av Frp som stemte i mot i 2004), og spesielt til Høyesterett, som står tilbake med «liten heder og ære».

Et hvert demokrati og en hver rettstat har (eller burde ha) som et bærende prinsipp at alle mennesker er i besittelse av «naturlige rettigheter» og at disse naturlige rettigheter er selvsagte; det vil si at de er en del av vår menneskelighet. Naturlige rettigheter er selvsagte fordi de har som utgangspunkt at de er «sanne» i den forstand at de er «absolutte»; at de ikke kan være gjenstand for noens vilje. Verken staten eller enkeltmennesket kan påvirke disse «sannheter» for å oppnå et bestemt formål.

Hvordan vet vi at noe er «sant» eller «absolutt»? Her kommer begrepet «evigvarende lov» inn, eksempelvis anatomi, kjemi, matematikk og biologi. En evigvarende og sann lov vil f.eks. være at når vann kjøles ned til null grader så vil det fryse til is. Vi trenger nødvendigvis ikke forstå eller forklare hvorfor fordi det beviselig er slik. Det som kjennetegner evigvarende lover er at de er begrensende for hva et individ eller en statsmakt kan foreta seg. Staten kan f.eks. ikke bestemme at 2+2 = 22, ei heller en lov som sier at jorden er flat.» Evigvarende lover setter m.a.o. en absolutt grense for den vilje og makt et menneske eller en statsmakt kan ha. Det er nettopp dette faktum EMD har lagt til grunn i «Tomtefestesaken», og Gjertsen, våre folkevalgte og norsk Høyesterett står igjen som «Keiseren uten klær». Høyesterett har, enkelt sagt, stadfestet en politisk lov eller et prinsipp som er i strid med en grunnleggende menneskerettighet, nemlig eiendomsretten.

I en viss utstrekning aksepterer de fleste av oss eiendomsrettens betydning. De fleste av oss ville protestere dersom naboens hus ble plyndret og pengene tatt i fra ham med tvang, uansett om tyven lovet å gi bort tyvgodset til veldedige formål og bruke de stjålne pengene på en god og uselvisk måte. Tyven ville like fullt bli pågrepet og stilt til ansvar for tyveriet. Men av en eller annen grunn, så som i «Tomtefestesaken», er det plutselig moralsk akseptabelt når det er staten som bryter med denne grunnleggende rettigheten, sågar med støtte fra landets øverste domstol. Fredric Bastiat, en av de mest kjente politiske økonomer beskriver i sin bok «The Law» dette fenomenet som «legal plunder» (på norsk «legalisert plyndring»). Bastiat definerte tre alternativer til plyndring i et samfunn:

  1. Mindretallet plyndrer flertallet
  2. Alle plyndrer hverandre
  3. Ingen plyndrer noen

I Norge og i de fleste vestlige sosialdemokratier har vi valgt alternativ 2; alle bruker Staten for å berike seg selv på bekostning av sin nabo. Derfor betegnet Bastiat staten som «den store fiksjon gjennom hvilken alle streber etter et levebrød på bekostning av alle andre». Med «plyndring» mente Bastiat en hver bruk av Staten som instrument for å berike eller tilgodese en gruppe mennesker på bekostning av en annen gruppe mennesker, noe som utvilsomt ville vært ulovlig dersom enkeltmennesket hadde forsøkt å gjøre det samme.  Legalisert plyndring er selve fundamentet i den norske velferdsstaten. Gjennom sin avgjørelse i «Tomtefestesaken» viser EMD at den er enig med Bastiat; Gjertsen’s og andre festeres plyndring av eiendomsretten er i strid med menneskerettighetene.  Til våre folkevalgte og vår Høyesterett utrykker EMD ganske enkelt at en politisk vedtatt lov ikke automatisk er en rettferdig og gyldig lov til tross for at den er vedtatt av den lovgivende makt. Menneskerettighetene som er basert på naturlige og evigvarende lover kan ikke brytes av nasjonalstaten.

To professorer uttaler i Aftenposten at «Stortinget kan velge en dyr men behagelig utvei ved å la loven stå og i stedet kompensere grunneierne over statsbudsjettet som en løpende utgift», og AP politikere følger opp med å si at «dette må sees nærmere på». Slik brukes «legalisert plyndring» til å sikre velgermassen i skjønn forening med Bastiats beskrivelse av Staten som «den store fiksjon» gjennom hvilken «alle plyndrer hverandre».

Hvor prinsipielt skal vi tolke EMDs avgjørelse i «Tomtefestesaken». Ikke veldig, selv om EMD antakelig ønsker det. Hvorfor? I dommen presiseres at avgjørelsen «imidlertid ikke på noen måte skal svekke en stats rett for å sikre betaling av skatter og avgifter eller bøter». Eiendomsretten, ut i fra hvilken springer rettigheter som ytringsfrihet, religionsfrihet, tankefrihet, individuell frihet, legemlig frihet og råderett over egen eiendom, som inkluderer retten til å disponere fritt over avkastning på «ditt og mitt» arbeid, er m.a.o. og for EMD ikke så ukrenkelig likevel. EMD er ikke mer prinsippfast enn at den stadfester at en ukrenkelig menneskerettighet allikevel kan krenkes når det gjelder opprettholdelse av det byråkratiet de selv er avhengig av for sitt levebrød. Et slikt brudd på eiendomsretten er en nødvendig forutsetning for statsmakt. Enkelt sagt: jo mer skatteinntekter jo mer makt til politikere, storting, regjering og byråkratiet. Dommerne i Strasbourg er intet unntak.

I en (all)mektig Stat (som renner over av oljeinntekter) er det selvfølgelig ikke noe problem at skatter og avgifter forkrøpler produktivitet og økonomisk vekst fordi «vi har råd til det», samt at det motsatte ville føre til mindre Stat og mer frihet for enkeltmennesket; et mareritt for de fleste sosialdemokrater. Inntekter og aktiva blir først og under tvang (skatter) overført fra den produktive sektor til Staten; dernest bruker Staten de samme pengene til å kjøpe varer og tjenester fra den samme produktive sektor som den stjal pengene fra i første instans. Ingen verdiskapning finner sted, kun enorme transaksjonskostnader for å holde liv i et stadig dyrere statsapparat ute av kontroll, og som i følge Statistisk Statsbyrå allerede i 2020 ikke vil ha tilstrekkelig med inntekter til å betale for «den fantastiske og uangripelige norske velferdsmodellen» hvor stadig færre skatteytere plyndres med Statens velsignelse for å holde liv i stadig flere skattemottakere.

Dette fundamentale bruddet på en iboende og umistelig rettighet for den enkelte, eiendomsretten, begrunnes og forsvares gjerne med de «folkevalgtes rett» i et parlamentarisk system til å bryte disse naturgitte rettigheter når formålet er Statens forvaltning av «felleskapet». Staten defineres som viktigere enn deg og meg. Det er intet annet enn selve definisjonen på «flertallets diktatur», som er uforenlig med et fungerende politisk demokrati.  Sånn sett må vi nok vente til 2020 eller lenger for å få en nødvendig forandring. Vi må la våre folkevalgte kjøre systemet «i grøfta» først. De er på god vei. Det er systemsvikt, d.v.s. planmessig, organisatorisk og økonomisk kaos over en lav sko i offentlig forvaltning. Det har rett og slett blitt for mye for Staten og byråkratiet å holde orden på. Milliarder sløses bort og løsningen er ennå mer skatt. I mellom tiden kan vi leve i «boblen vår» i troen på at de samme menneskene som har ført oss ut i uføre, våre folkevalgte, er de rette til å rydde opp når den norske velferdsstaten en dag ubønnhørlig har spilt falitt.

Heo – juni 2012

Advertisements