KJØP BOKEN “DET STORE SELVBEDRAGET”

Forsidebilde av Det store selvbedraget

Det store selvbedraget

Boken kan kjøpes på Kolofons nettbutikk

Hvordan statsmakt ødelegger menneskeverd og velferd

Spørsmålet spesielt dagens unge må stille seg, er om vi skal finne oss i at dagens
politikere fortsetter å utstede «dekningsløse sjekker» som fremtidige generasjoner
aldri vil kunne betale for. Når det uansett vil gå galt, hvorfor vente og se på
mens ansvarsløse og inkompetente politikere gjør vondt verre?

“Hva om vi ikke lenger aksepterer at staten foretar handlinger som er ansett som moralsk
forkastelige og/eller kriminelle om de ble foretatt av deg og meg? Hva om vi viste vilje
og mot, og tok til motmæle mot et system som har gjort oss moralsk impotente?
Vi må ta friheten vår tilbake fordi frihet er ensidig positivt for alle mellommenneskelige
forhold. Frihet vil skape et bedre, mer bærekraftig og lykkeligere samfunn.


Hvis vi ikke gjør noe fundamentalt annerledes før det er for sent, vil det være et svik mot kommende generasjoner”

Advertisements

Demokrati og rettsikkerhet

Les hvordan Norges øverste domstol bryter loven, forsøker seg på en dekkoperasjon, hele tiden mens våre folkevalgte “ser en annen vei”, altså en lov og et regelsett for deg og meg, en helt for statsansatte og politikere, om du fremdeles husker, du vet, de som er valgt av deg og meg for å ivareta våre rettigheter og vår sikkerhet; altså ikke sine egne interesser.

Til:       Justisminister Anders Anundsen

Kopi:   Kontroll og konstitusjonskomiteen, Stortinget

Kopi:   Statsminister Erna Solberg

Sprikende forklaringer om domstolen og det indirekte representative demokrati

Jeg viser til tidligere korrespondanse, senest ditt svar av 27. mai 2014, vedlagt.

Justisminster svar 27.05.2014

Før jeg tar for meg dine varierende og vikarierende forklaringer, nedenfor, vil jeg først fastslå det faktiske grunnlaget for det vi diskuterer, som jeg har et inntrykk av at du forsøker å unngå:

«Dommerforsikringssaken» dreier seg ikke om justisministerens begrensninger i forhold til grunnlovens bestemmelser om «domstolens uavhengighet», ei heller dreier den seg om «å gripe inn i enkelt saker», slik du forsøker å fremstille det. Det dreier seg i stedet om selve grunnlaget for indirekte folkestyre; om maktfordelingsprinsippet i det konstitusjonelle demokrati, enkelt sagt: Hvor begynner og slutter henholdsvis den lovgivende, utøvende og dømmende makt, og hvem har ansvaret for at denne viktige avgrensningen holdes i hevd, altså at ansvaret for at loven i et demokrati for og av folket fungerer etter sin hensikt; så si at det ikke blir et verktøy for og av maktinstitusjoner, eksempelvis domstolen/Høyesterett.

Er vi enige så langt?

Du er utdannet jurist, har vært leder av Stortingets justiskomite, og er nå justis- og beredskapsminister. Du vet at ansvaret for misbruk av «domstolens uavhengighet» ligger hos deg, og hvis ikke du er ditt ansvar bevisst, ved å bevare og beskytte det system som sørget for at du ble valgt, indirekte folkestyre, da er det Stortingets oppgave å sørge for at så skjer.

Er vi enige så langt?

Dersom Stortinget ikke foretar seg noe, da har vi per definisjon en konstitusjonell krise i den forstand at regjeringens og stortingets manglende handlekraft representerer et fundamentalt brudd på forutsetningen for folkestyre som institusjon, og borgerne som øverste premissleverandør for dette folkestyre.

Dersom vi er enige så langt, da har vi også en logisk eller plausibel forklaring på hvorfor du «danser rundt» problemstillingen i dine mildt sagt sprikende tilsvar om sakens kjernepunkter: Du er bekymret for hvordan en konstitusjonell og rettslig tilnærming til problemstillingen kan eller vil påvirke din egen politiske karriere.

La meg derfor gjennomgå din historiske befatning med denne saken, i kronologisk rekkefølge, ved at vi forholder oss til sakens faktiske, rettslige, og ikke minst, konstitusjonelle, demokratiske side.

Således er undertegnede i besittelse av diverse (offentlig) korrespondanse mellom Kontroll- og konstitusjonskomiteen og norske borgere/interessenter i «dommerforsikringssaken». Uvisst av hvilken grunn mangler det visstnok 8-10 dokumenter som ditt departement enten har «glemt» eller ikke ønsker å gi i fra seg til sin oppdragsgiver, folket, men det er kanskje et forhold du kan ordne opp i? Jeg ber derfor om at disse manglende dokumenter ettersendes til meg uten ugrunnet opphold.

I sakens anledning viser jeg til min henvendelse til Human Rights Council i Genève av 25. april med kopi til justisministerens kontor, vedlagt på nytt.

Letter to UN on human rights

Democracy and rule of law

Jeg ønsker å bringe klarhet i følgende forhold:

I ditt brev av 27.10.2010 til Herman J. Berge, uttaler du følgende på vegne av kontroll- og konstitusjonskomiteen:

«Interne forhold ved domstolene hører ikke inn under komiteens ansvarsområder, og komiteen finner således ikke grunnlag for å gå nærmere inn i saken.»

Merk: Denne uttalelsen er i samsvar med (bort)forklaringen du gir i ditt brev til meg av 27. mai 2014.

I dine brev av 18.06.2012 til henholdsvis Morten Aarmo og Finn Kr. Halvorsen uttaler du noe helt annet, også nå på vegne av kontroll- og konstitusjonskomiteen:

«Til Deres orientering har komiteen i brev av 18. juni 2012 tatt spørsmålet opp med justis- og beredskapskomiteen og bedt om å få opplyst hva som er gjort for å sikre at samtlige dommere oppfyller kravene i domstolloven §60 om å gi skriftlig forsikring om at de samvittighetsfullt vil oppfylle sine plikter og for å sørge for et tilfredsstillende system for oppbevaring av dokumentasjon av dommerforsikringene.»

Spørsmål 1: Jeg formoder at bakgrunnen for ovennevnte initiativ fra justis- og beredskapskomiteen ved denne anledning var at komiteen allikevel vurderer brudd på grunnlovens § 21, brudd på domstolloven § 60 m.m. som et konstitusjonelt anliggende, altså at det ikke dreier seg om «inngripen i domstolens uavhengighet i enkeltsaker».

Vennligst bekreft om min forståelse er korrekt?

Spørsmål 2: Vennligst forklar hvorfor du sier en ting til Herman Berge i 2010 og det motsatte til Aarmo og Halvorsen i 2012; altså med hensyn til kontroll- og konstitusjonskomiteens ansvarsområde?

Videre:

I ditt brev av 11.10.2012 til Marius Reikerås viser du til kontroll- og konstitusjonskomiteens henvendelse til justis- og beredskapsministeren i.f.t. domstollovens § 60, samt svar mottatt fra Justis- og beredskapsminister Faremo den 17.07.2012, vedlagt nevnte svar til Reikerås. Ditt svar kan tyde på at du, som leder av kontroll- og konstitusjonskomiteen, var fornøyd med svaret du fikk fra justis- og beredskapsminister Faremo.

Spørsmål 3: Vennligst forklar om du i dag, nå som du selv innehar vervet som justis- og beredskapsminister, spesielt i lys av mitt notat til Human Rights Council om brudd på grunnloven, domstolen m.m., samt sannsynlig antedatering og dokumentfalsk fra høyesteretts dommere og domstoladministrasjonen, altså din inngående kjennskap til sakens kjerne, er fornøyd med det svaret som ble gitt av daværende minister Grete Faremo?

Jeg ber om et fyllestgjørende svar i forhold til sakens konstitusjonelle og rettslige side, hvor du tar stilling til alle de konkrete lovhjemler en justisminister er forpliktet til å vurdere og konkludere på vegne av sin oppdragsgiver, folket.

I ditt brev av 11.10.2012 uttaler du videre:

«Komiteen har for øvrig merket seg at Høyesterett i sin kjennelse av 26. juni i år uttalte at manglende dommerforsikring under enhver omstendighet ikke vil være en absolutt opphevelsesgrunn etter tvl. § 29-21 annet ledd bokstav b eller strpl. 343 annet ledd. Nr. 3»

Med henvisning til mitt brev inklusive memo av 25. april 2014 til Human Rights Council, synes du tydeligvis det er i orden at Høyesterett «dømmer i egen sak» og derigjennom setter grunnloven, domstolloven, straffeloven m.fl. til side; at Høyesterett i praksis opptrer som den lovgivende, utøvende og dømmende makt på en og samme tid.

Spørsmål 4: Som justisminister vet du selvfølgelig at kravet til grunnlovsendring er 2/3 stortingsflertall, og jeg er derfor interessert i din forklaring på hvorfor grunnloven, for så vidt annet relevant lovverk ikke blir fulgt i denne saken, men forsøkes bortforklart i generelle vendinger som «domstolens uavhengige stilling» og «ikke anledning til å gripe inn i enkeltsaker»? Jeg spør deg således om å klargjøre det konstitusjonelle og rettslige grunnlaget for ditt standpunkt i saken, helt konkret og med hjemmel i norsk lov?

Avslutningsvis i ovennevnte brev av 11.10.2012 til advokat Marius Reikerås uttaler du at «Komiteen takker for Deres innspill, men finner ikke grunnlag for å gå nærmere inn i de forhold som tas opp i Deres brev». Du vil med andre ord ikke diskutere et saksforhold som har sin rettmessige plass på ditt og justiskomiteens skrivebord.

Spørsmål 5: Hvorfor?

I ditt svarbrev av 27. mai 2014 til meg har du en annen tilnærming:

«Jeg takker for ditt brev, dine refleksjoner og innspill, og vil ta disse med meg videre i arbeidet.»

Spørsmål 6: Du får ha meg unnskyldt, men ut ifra ovennevnte sitater må jeg nesten spørre om du forventer at jeg skal ta deg seriøst? Hvilket «arbeide» er det du viser til? Og hvilke «refleksjoner» og «innspill» er det som har gitt et slikt uutslettelig inntrykk på deg at du «tar disse med deg videre i arbeide»? Hadde jeg ikke hatt en god porsjon humoristisk sans ville jeg påstått at du driver gjøn med meg. Gjør du det, altså driver gjøn med meg?

Videre:

I ditt brev av 20.02.2013 til Jan Koltveit forsøker du deg på en litt annen begrunnelse:

«Når det gjelder Flexiped-kjennelsen, viser komiteen til at domstolene har en uavhengig stilling etter Grunnloven og at Stortinget derfor ikke kan gripe inn i domstolens dømmende virksomhet. Stortinget kan heller ikke behandle klager over domstolens virksomhet eller forhold domstolene har tatt stilling til….»

Også her «vrir du deg unna» den egentlige diskusjonen ved å «skylde på» domstolens «uavhengig stilling» og «domstolens dømmende virksomhet» når saken egentlig dreier seg om brudd på Grunnloven og maktfordelingsprinsippet i et folkestyre.

Spørsmål 7: Hvorfor?

Du får ha meg unnskyldt, men jeg kan ikke hjelpe for at jeg sitter igjen med en følelse av å se på en reprise av den britiske komiserien «God dag Statsråd» når jeg leser dine varierende og vikarierende svar, over.

Uansett, så er spørsmål 8 til deg, nå som justis- og beredskapsminister, hvorfor du, åpenbart mot bedre vitende, og over lang tid, har forsøkt å unngå det konstitusjonelle ansvaret som ligger hos kontroll- og konstitusjonskomiteen og hos justis- og beredskapsministeren, ved å vise til domstolens «uavhengig stilling» som den «dømmende virksomhet»? Er det «God dag statsråd» taktikk for å unngå et problem og et oppgjør med en uregjerlig, allmektig domstol, som med stor sannsynlighet også har bedrevet utstrakt dokumentfalsk i strid med straffeloven. Er det fordi et oppgjør med et rettssystem og en rettsstat på vidvanke egentlig styres av sterkere krefter enn kontroll- og konstitusjonskomiteen og justisministeren, viss folkevalgte oppgave er å beskytte og bevare det norske konstitusjonelle indirekte demokrati? Er, enkelt sagt, justiskomiteen og justisministeren, dermed storting og regjering umyndiggjort og satt ute av stand til å utføre sin konstitusjonelle oppgave, som springer ut fra folket, ikke fra domstolen og Norges Høyesterett.

Spørsmål 9: Når både kontroll- og konstitusjonskomiteen «toer sine hender» i en sak der Grunnloven m.m. settes til side og der en såkalt «uavhengig domstol» kan dømme seg selv i egen sak uten at regjering og storting protesterer, hvor er vi da på vei som samfunn? Er det greit at du idet ene tilfellet gir uttrykk for at dette er noe som hører inn under ditt ansvarsområde, i neste øyeblikk ikke; at forklaringene dine spriker og er inkonsistente, og at du til slutt «detter ned på» noe så infantilt som å skulle «ta med deg mine refleksjoner og innspill i ditt videre» udefinerte arbeid; altså med hva da?

Det hadde vært en fordel om du kunne dele dine betraktninger med hele det norske folk i denne saken, ved å gå ut offentlig i media med din historiske befatning med saken, dine vurderinger og beslutninger underveis, nå som rikets øverste ansvarlige leder for konstitusjonelle rettsstatsprinsipper, i siste instans den folkevalgte «sikkerhetsventil» for en fungerende rettsstat og en domstol folket kan ha tillit til.

Jeg ser frem til en langt mer aktiv tilnærming til denne saken fra din side. Jeg tror med fordel du kan gjøre det før den utvikler seg til en sak som «lever sitt eget liv», og hvor din eneste rolle da blir å forklare det norske folk og det internasjonale samfunn hvorfor du ikke foretok deg noe.

Til slutt etterlater jeg deg med noen ord til ettertanke fra «The Founding Fathers» av den amerikanske grunnloven (Madison, Jefferson og Washington):

“The framers of the US Constitution, with their first-hand experience and observations of Europe’s absolute monarchs, understood the weakness of human nature. So when they met in Philadelphia in 1787 to create “a more perfect union” of sovereign states their guiding principle was the polar opposite of Plato’s; Because individuals are infinitely corruptible, governmental power should be three branches, delegated only 17 specific, defined powers to it, and left all other powers to the states or to the people. The hope was that each component would use its authority to keep the others in check.

Noe å ta med seg i dine egne refleksjoner om ditt konstitusjonelle ansvar overfor det mandat du har fått fra folket, ingen andre, og i hvert fall ikke statsansatte høyesterettsdommere som setter seg selv og sine selvsentrerte interesser over loven.

Med hilsen,

Hans E. Olav

Borger av Norge og en av dine oppdragsgivere.