SANNHETEN OM DEN ØKONOMISKE KRISEN I EUROPA OG NORGE

Til: Siv Jensen, finansminister
cc: Erna Solberg, statsminister
cc: Finansdepartementet
I følge Dagens Næringsliv har du innkalt noen av de mest profilerte økonomene i Norge for å høre hva de kan tilby av gode råd dersom oljeprisen forblir lav.
Før du går i møte, bør du imidlertid lese vedlagte notat nøye, fordi det forklarer hvor ille vi har stelt det til for oss selv, og hva vi er nødt til å gjøre for å komme oss ut av den økonomiske hengemyra vi befinner oss i.
Notatet finner du ved å klikke her: FRL og Europa
 

Problemet er ikke lav oljepris, men GJELD. MANGE TRILLIONER MED GJELD.

Les notatet så forstår du kanskje hva problemet er, og den eneste muligheten vi har for å komme oss ut av det.

Vær derfor svært kritisk til de rådene du får, spesielt til de som ber deg åpne pengesekken. Når ECB starter trykkingen av mer gjeld (QE), hvilket betyr “valutakrig”, er dine virkemidler svært begrenset, med mindre du greier å gjennomføre radikale og modige tiltak, slik jeg foreslår. Det er den eneste langvarige løsningen. Det er ingen “quick fix” desverre.

Lykke til med møte!

Hans E.

Advertisements

OPPSKRIFT PÅ JUSTISMORD

Kjære venner av ekte demokrati og menneskerettigheter!

I går ble jeg dømt av «mine medborgere» til 4 års fengsel for noe jeg aldri har gjort. Hvordan er det mulig? Ganske enkelt egentlig:

I dommen uttales at «det ikke festes lit til Olavs forklaring». «Å feste lit til» betyr det samme som «å tro på», m.a.o. at man utviser subjektivt skjønn. Når dommeren «ikke fester lit til min forklaring», så gjør han med andre ord ikke noe annet enn å synse. Er det holdbart i en rettstat at noen dømmes til 4 års fengsel fordi dommerne syns det? Professor i strafferett, Ståle Eskeland gir oss svaret:

«Bare faktiske forhold som blir bevist utover rimelig tvil, kan legges til grunn som sant»

Det innebærer at dommeren etter loven ikke har anledning til å synse seg frem til en slutning. Gjør han jobben sin på en korrekt måte må han føre bevis for at det han synes er «faktisk riktig»

Min advokat, John Christian Elden, advarte meg om at ovennevnte kunne skje:

«Dersom økokrim/påtalemakten greier å holde fokus på alle andre utenforliggende forhold enn det domstolen skal ta stilling til, da risikerer vi at domstolen ikke dømmer deg ut i fra bevisene og etter loven.»

Det greide økokrim. Derfor er fokus i dommen på «kjøp av fritidsbåt og Munch maleri», ikke på det «faktisk riktige bevis» at det var min innsats som gjorde det mulig å finansiere selskapet når kassen i Thule var tom i januar 2008. For at det hele skal «henge på greip» ser domstolen ganske enkelt bort ifra fremlagte bevis for hvem de reelle eierne av SAC er; selskapet som bistod Thule i redningsaksjonen. Hvordan kan en domstol overse skriftlig fremlagt bevis? Enkelt: De kan bare si at de «ikke fester lit til det», og dommeren kan gjøre det uten å avkreves «faktisk riktig bevis» for sitt «subjektive skjønn». Det er ikke mange land i verden vi lenger finner liknende tilstander i. Så er det heller ingen andre vestlige demokratier som er dømt så mange ganger som Norge for brudd på «fair trial prinsippet» slik det er nedfelt i Den Europeiske Menneskerettighetskonvensjonen.

Professor Eskeland er ganske tydelig når det gjelder norske domstolers evne til å vurdere bevis, samt forholde seg til loven i straffesaker. Eskeland har uttalt at i forhold til strafferetten er norske domstoler totalt inkompetente; de dømmer etter magefølelsen. Man kan spørre seg hva det neste blir? At man dømmes og fengsles for meningene sine? Kan vi «feste lit til» eller «tro på» et slikt rettssystem?

Tvinges dommer Feyling til å svare ærlig på spørsmålet om han kan bevise «sin lit» eller «sin tro» da blir han selvfølgelig svar skyldig, i likhet med alle andre troende. Alle tror, men de har ingen bevis for sin tro.

Det dommer Feyling egentlig sier er det samme som Thomas Moore sa i “Man for all seasons”:

“Why should the guilty have the benefit of the law?”

På Norsk: Hvorfor skal skyldige ha tilgang til eller nytte av loven? I dommer Feylings verden ganske enkelt fordi de er skyldige. De fortjener ikke noe annet enn «mitt subjektivt skjønn».

Moore var imidlertid en langt klokere mann enn dommer Feyling da han svarte på dette spørsmålet:

«When law is disregarded to better pursue the guilty, it is also taken away from the innocent”

På norsk: Når loven neglisjeres for lettere å kunne forfølge de skyldige, er den også fratatt de uskyldige.

Tilpasset dommer Feyling og min sak blir «oversettelsen» slik:

Når rettferdighet veies og måles, og kriteriene for en slik prosess overlates til mennesker og institusjoner som ikke er interessert i å «søke sannheten», da er resultatet, som i min sak, gitt på forhånd. Derfor er gårsdagens dom ingen overraskelse for meg. Jeg har lest «min Kafka» og vet altfor godt at i en slik prosess er vinneren og taperen bestemt på forhånd. Det er selve prosessen som er drivkraften. Objektive og faktisk riktige bevis drukner bort, slik de er i min sak.

Økokrim har hatt ansvaret for å «finne sannheten». Økokrim er i tillegg påtalemyndighet. Når etterforsker og aktoratet er en og samme person, hvor interessert er de i sannheten? Når de i tillegg samarbeider med anmelder, bostyrer, hvor stor er muligheten for at helt avgjørende bevis som taler til min fordel blir etterforsket og fremlagt? Og hvordan skal jeg kunne påvirke denne prosessen, når loven forplikter meg til å be økokrim om å etterforske på mine vegne?

Svaret på ovennevnte gir seg selv. I en slik prosess er jeg sjanseløs. Allikevel har Norges Høyesterett konkludert at man må gå ut i fra at påtalemyndigheten er objektiv og upartisk. Tygg litt på den? «Lovfestet upartiskhet» for den ene parten. Er det mulig «å feste lit til» en slik «subjektiv vurdering»?  Vi behøver ikke reise lenger enn over Svinesundbroen for å finne et annet demokrati og rettssystem som tar avstand fra en slik hårreisende tilnærming til rett og galt. I Norge kan landets øverste domstol uttale hva den vil, og definere sannheter etter eget forgodtbefinnende uten at det får konsekvenser. Høyesterett er suveren.

I min sak hadde aktoratet, dvs. økokrim hentet inn en rekke vitner. Under utspørring av Petter Gjessing, tidligere adm.dir i Thule, ble etter hvert økokrim så misfornøyd med svarene at de under en pause diskuterte om de skulle stille flere spørsmål. De likte dårlig at Gjessing ga meg rett med hensyn til at det var «våre saudi arabiske venner» som reddet selskapet. Frustrasjonen i ansiktet på statsadvokat Elisabeth Harbo Lervik var tydelig å se, da jeg under en pause i utspørringen overhørte statsadvokaten uttale følgende til sin kollega:

«Jeg vet ikke om jeg tør spørre flere spørsmål. Jeg vet ikke hvilke svar jeg får».

For ordens skyld: Min advokat var vitne til uttalelsen.

Om ikke denne uttalelsen kvalifiserer til inndragning av embetsutnevnelsen, hva mer skal til?

Men, og når utgangspunktet pr. definisjon er at Harbo Lervik er objektiv, upartisk, og sannhetssøkende, da står hun selvfølgelig fritt til «å skape sin egen sannhet», uansett hvor løgnaktig den måtte være. Allikevel vil våre politikere og domstolen ha oss til å «feste lit til» og «tro på» på dette korrupte regime.

Jeg bebreider imidlertid ikke Harbo-Lervik. Hun er ignorant og vet antakelig ikke bedre.

I min sak la advokat Elden frem bevis og opplysninger for mer enn halvannet år siden, som økokrim, på godt norsk, ga blaffen i å etterforske. Igjen, når man pr. definisjon er objektiv og upartisk trenger man ikke det. Da skaper man sin egen sannhet.

I min sak igangsatte økokrim og anmelder (bostyrer) en hemmelig prosess i Sveits som varte i mer enn ett år før vi ved en tilfeldighet fant ut av det. Bostyrer og økokrim var på «fiksetur» og deltok i prosesser vi burde vært delaktig i. I Sveits ligger således tusenvis av sider med dokumentasjon som skulle holdes skjult for meg, og som både økokrim og dommer Feyling nekter meg tilgang til. Isteden har økokrim silt ut og fremlagt de bevis fra Sveits som passer saken deres, herunder bevis som med stor sannsynlighet er forfalsket av en tredjepart som ønsker å unngå straffeforfølgning i Sveits. Igjen,når man pr. definisjon er objektiv og upartisk kan man bruke slike metoder. I det hele tatt:

«Når loven ikke lenger beskytter folket, men blir et instrument i hendene på staten, dør frihet uansett styreform» – Montesquieu.

Gjennom hele saken har jeg blitt fortalt av advokat Elden at om jeg skal dømmes etter bevisene og loven, da må jeg frifinnes. Hvorfor er jeg da allikevel dømt? Om ikke ovennevnte er tilstrekkelig forklaring på det spørsmålet, hjelper det kanskje å bli bedre kjent med dommer Bjørn Feyling.

Før sitt dommerembete jobbet han for Regjeringsadvokaten og senere som statsadvokat, altså jobbet Bjørn Feyling med å få folk dømt. Feyling har ord på seg for å være påtalevennlig. Er det merkelig at alle advokater jeg snakket med forut for domstolsbehandlingen levnet meg liten sjanse? Er det merkelig at en av dem uttalte: Det er helt sikkert at du blir dømt.

Hva forteller dette oss om lov og rett?

Den viktigste funksjonen for en rettsstat er å tjene sannheten. Den moralske autoriteten til rettssystemet er avhengig av å ivareta denne funksjonen. Kan vi «feste lit til» eller «tro på» et rettssystem som erstatter «moralsk autoritet» med «reinspikka moralisme»?

Vel, gjør du det, da lukker du samtidig øynene for det som skjer rundt deg. Da blir du fort det neste offeret.

Du må ikke sitte trygt i ditt hjem og si: Det er sørgelig, stakkars dem! Du må ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer dig selv! Jeg roper med siste pust av min stemme: Du har ikke lov til å gå der og glemme!

  • Arnulf Øverland

Takk til alle som har støttet meg! Dere skal vite at jeg gir meg aldri!

Og husk: It ain’t over until the fat lady sings!