Selvbedraget i Davos

Denne uken møttes internasjonale finans- og banktopper, bedriftsledere, politikere og noen få filmkjendiser i Davos. Politikerne var som forventet enige om at vi har «turned the corner». Bedriftslederne uttrykte «cautious optimism» men tør ikke ansette flere mennesker. Økonomene og Mainstream Media (stort sett «keynesianere») ser få skyer på himmelen, uten at de kan begrunne det og uten at «tallene» støtter optimismen. Skeptikerne, spesielt Weber og Rogoff ser en ny kredittkrise i emning og «default» i Europa, samt en € som et stort og grunnleggende problem.

I går mandag, fikk Weber og Rogoff støtte for sitt syn fra uventet hold, tyske Bundesbank:

“Germany’s Bundesbank said on Monday that countries about to go bankrupt should draw on the private wealth of their citizens through a one-off capital levy before asking other states for help.”

Uttalelsen, bort sett fra at den bekrefter at det står langt verre til i mange land enn for 3-4 år siden, samt at politikere og analytikere (bankfolk) lyver til oss når de sier at krisen er over, signaliserer et viktig vendepunkt; at tyskerne har fått nok. Medisinen, som egentlig har brakt oss inn i den økonomiske uføret, og som brukes på nytt og på nytt av desperate EU byråkrater, er nå selve problemet; uhemmet kreditt, pengetrykking og en manipulert, kunstig lav rente.

Den industrialiserte verden har 4 hovedutfordringer;

1. GJELD. Velferdsmodellen er bygget på gjeld oppbygget over de siste 20-30 årene, og denne gjelden er nå så stor at den sperrer for videre vekst. Den eneste løsningen for Keynesianerene er å pådra enda mer gjeld for absolutt alle. Det har aldri fungert før, og er sånn sett helt i tråd med Einsteins uttalelse om at «idioti er å gjøre det samme om og om igjen og forvente et annet resultat»

2. FREMTIDIGE FORPLIKTELSER (Gjeld i form av contingent liabilities). Velferdsmodellen inneholder fremtidige forpliktelser om pensjonsytelser og helsetjenester som umulig kan innfris. Forpliktelsene er så store at innfrielse er en matematisk umulighet. Politikerne lyver om dette, men folk flest bryr seg ikke. I stedet er de opptatt av enda bedre velferdsgoder som skal betales av en stadig mindre del av befolkningen. Inntil bløffen innhenter oss alle går systemet rundt basert på en “pay as you go” hvor (skatte)midler som betales inn fortløpende går til å finansiere løpende utbetalinger. Regningen for uansvarligheten skyves ut i tid og blir større og større.

3.DEMOGRAFI. Uten unntak er utviklingen den at stadig færre bidrar ved arbeidsinnsats i forhold til antall mottagere av ytelser. Og balansen forverres ettersom «baby-boomer» generasjonen pensjoneres samt skal ha sine pensjons- og helsetjenester som allerede er underfinansiert. Generasjoner som komme etterpå får det enda verre, fordi det ikke finnes inndekning. De er brukt opp.

4. LEDIGHET. Spesielt ungdomsledighet er et økende problem. De som var ment å bidra til velferdssystemet er blitt brukere. Enkelte nasjoner ser ledighet blant unge på 40-60% og dette skaper alle typer utfordringer. Antall unge som behøver sosialstøtte øker dramatisk og er med på å forsterke demografi problemet. Dette problemet virker uoverkommelig. Politikerne i Europa tror det kan «vedta, subsidiere og skatte seg» ut av problemet og forstår ikke at mindre regulering, et fritt marked og full utnyttelse av den produktive skapende kapitalen er den eneste veien ut av uføre. Det er en vei som fratar politikerne makt, dermed krever politisk mot, og det finnes det ingen ting av.

Dette er problemstillingen, og det finnes ingen vilje eller evne til å gjøre noe med det.

Det demokratiske systemet er ikke konstruert for å løse vanskelige problem fordi enhver politiker som våger å foreslå innstramming og nøkternhet ikke vil ha mulighet til å bli gjenvalgt. Kun kriser fører til omstillinger, dvs. markedet må ordne opp ganske brutalt på egenhånd.

Desto raskere verden innser at hovedproblemet er fractional reserve lending og muligheten til å skape ubegrenset kreditt som igjen har muliggjort kreasjonen av et Ponzi velferds system. Desto raskere kan problemene takles. Inntil dette skjer, vil vi fortsette å «grave hullet dypere» for oss selv.

Sånn sett er signalet fra Bundesbank at politikerne har gjort sitt, og det har vært svært skadelig. Da finnes det to muligheter: Enten at politikerne innfører “unntakstilstand” for å redde sitt eget skinn, kamuflert med snakk om at “bare de kan redde Europa”, ved å ta de pengene de trenger fra borgerne; dvs. ren konfiskasjon. Eller at politikerne blir stanset og fortalt at “nok er nok” og at vi får inn “nye koster” som forstår enkle økonomiske sammenhenger og lar markedet ordne opp for oss. Begge deler er vondt, men ønsker vi et fritt Europa er det siste alternativet å foretrekke, fordi mer politikk betyr mer stat og mindre frihet for Europas befolkning.

Advertisements